Født det året kvinnene fikk stemmerett.
Foreldre var aksjemegler Konrad Hemsen og Ruth Bryn, derfor Lillerut.
Søsken: Hanne, Jan, Kaare, Nanti.
Lillerut gjorde seg bemerket i skoletiden. Lærere hun ikke likte fikk gjennomgå. Ble utvist flere ganger og måtte bytte skoler.
-Sprengte bl.a. hull i muren i skolegården som skilte jentene og guttene.
-Lagde et snorsystem på svampen så hun kunne stryke ut på tavlen når læreren stod med ryggen til.
Tok latinartium. Hun ville helst tatt real, men der var det fullt.
Utdannet seg til arkitekt og jobbet på arkitektkontorer.
Gift med Tegneren Kristian Kittelsen. (ikke i familie med Theodor)
Bestilte 28' spissgatteren "Mulius" hos Sigurd Herbern. - 1936
Bygde i 1937 huset i Langoddveien 91 - Nå Kaare & Tali's hus.
Krigen. Satte med en gang i å lære seg tysk. Var med i undergrunnsbevegelsen, ble sersjant. Desjerte? telegrammer for gutta på skauen. (Hans Christian?) Hauge nærmeste overordnede.
Lillerut innyndet seg på Victoria terrasse for å få opplysninger om når tyskerne var på sporet av undergrunnsgrupper.
Gruppen hennes ble sprengt flere ganger, Lillerut var den som tømte gjemmestedet for våpen og fjernet fingeravtrykk. Med våpen på sykkelen, kom hun i kontroll på Majorstuen, men da hun sa det var våpen og granater i vinmonopol-kassen hun hadde bakpå sykkelen, lo de og vinket henne videre. Ble arrestert for å ha radio, men klarte å snakke seg ut av det og ble løslatt. Skjulte folk som måtte gå i dekning. Lanodden var innenfor sperret område pga flyplassen, så tyskerne fant ikke på å lete etter rømlinger der.
Lillerut fikk difteri, og ble lagt i isolat en hel sommer.
Tyskerne tok til slutt huset og de måtte flytte. Kittel flyttet til Rukan og de skilte lag etter dette.
På slutten av krigen, ankret Jul opp "Stavanger" i Koksabukten ( rett utenfor Lilleruts brygge) for å gjemme den for Tyskerne.
-
Jul som senere skulle bli L's ektemann, hadde kjøpt Stavanger i 1939 av Redningsselskapet. Jul hadde hatt 75 kvadratmeter meterbåt, "Hipp", og 80 kvadratmeter spissgatter "Hipp II", på trettitallet som han hadde krysset Skagerak og Nordsjøen med.
Jul var sentral i havseilermiljøet og var med å stifte Havseilerklubben sammen med Stephansen. Lillerut ble senere invitert- (eller æres-?) medlem av Havseilerklubben.
Nå ønsket Jul. lengre turer og anskaffet seg derfor Stavanger. Da Jul seilte Stavanger hjem fra Kristiansund etter overtagelsen, kom de over Redningsskøyta "Bergen" som da Jul's mannskap Olrich", kjøpte. "Bergen" ble tatt av tyskerne under krigen og ramponert. Jul kjøpte derfor RS "Langesund" til Olrich som hadde måttet rømme til England under krigen.
-
Tyskerne hadde tatt "Mulius" og Lillerut fikk ikke den tilbake etter krigen. Lillerut seilte først på "Langesund" da de var mer i beit for trenet mannskap enn "Stavanger". "Stavanger" og "Langesund" seilte blant annet til Skagen for proviantering like etter krigen, begge båtene uten motor. "Langesund" ble snart solgt. Lillerut mønstret på "Stavanger" og det oppsto nok snart søt musikk mellom henne og Jul.
I 1947 deltok Stavanger i Blythe-Kristiansand Race
I 1948 gikk turen til Spania.
I 1949-50 gikk turen til Vest-India. Film ble laget av bror Kaare og den gikk som forfilm på mange norske kinoer, særlig langs kysten.
i 1952 gikk seilasen til Finland og OL.
I 1952 var Lillerut og Jul med RS Willie Wilhelmsen på lofotfiske. I Svolvær kjøpte de en fembøringsjolle. Her sørpå ble den kalt "Lofotjolla" og det er blitt det navnet som brukes av alle skøytefolk her sørpå.
1953 Jeg blir født.
I 1955 deltar Jul i Trans Atlantic Race fra Newport ved New York til Marstrand. Lillerut blir hjemme med meg.
I 1958 seilasen til middelhavet. Ferden skulle gå videre til karibien, og egentlig var det nok tenkt på en jordomseiling. Det var kjøpt inn karter for flere fjerne himmelstrøk.
I Middelhavet møtte de et engelsk ektepar Ken & Rosemary, i en gaffelrigget kutter. "Strykejern" som muttern kalte den. Siden begge båtene var litt underbemannet, mønstret de på "Stavanger" til Gibraltar. Gutta dro så tilbake for å hente den andre båten.
Lillerut hadde imens fått gulsot og ble lagt inn på sykehuset men nektet å være der mer enn 2 dager. På toppen av det, hadde hun også fått brist nakkevirvlene etter å ha fått gaffelen i hodet etter seiltørk på havna.
Og den 22 desember blåste det opp til en forrykende storm. Lillerut og Rosemary kjempet fortvilet for å redde "Stavanger" som holdt på å bli knust mot kaien.

Jul og Ken var ute i det samme været. De pumpet for livet da båten var sprunget lekk, men det nyttet ikke. De måtte seile på land. Ken ble reddet i bevistløs tilstand, men Jul ble aldri funnet.
Jeg var for liten til å forstå, og trøstet muttern med at" De finner ham nok skal du se, og så blåser de litt luft i ham igjen". Et av de få minnene jeg har av Jul var at han sang "Hvem kan segla foruten vind".
Først tenkte Lillerut at hun ikke ville orke og klare å ha "Stavanger". Men vi ble boende i Gibraltar til våren da Egil Rud med venner kom og seilte "Stavanger" hjem.
Lillerut syntes da det beste minnet om Jul var å beholde båten.
Huset på Langodden var leid ut på 4 års kontrakt, så første året bodde vi om bord, og Lillerut satte i gang planer med bygging av det lille huset. Det stod ferdig til jul i 1960.
Lillerut og Jul's seilervenner slo ring om Lillerut.
KNS forærte meg en A-jolle til 7-årsdagen.
Det utviklet seg et hyggelig og voksende seilmiljø og det var fine seilturer på Sørlandet og til Danmark og Sverige.
I 1969 var "Stavanger" så dårlig at en større reparasjon måtte gjøres hvis vi skulle ha henne lenger. Jeg foreslo derfor at vi skulle selge det store huset og bruke pengene på båten. Med flyplassen så nær, hadde jeg ikke lyst til å arve det.
Stavanger fikk en omfattende restaurering i 1970-71.
Stavanger har vært forbilde for mange skøyteeiere. Lillerut ble etter hvert æresmedlem i Colin Klubben.
Ivo Caprino var mutterns tremening og de var mye sammen i ungdomstiden. Senere var hun også på atliéet. Ivos mor ville gjerne ha meg å se på når hun lagde dukkene for Ivo. En St.hans på 60-tallet tok Ivo med seg venner og forbindelser om bord i Stavanger og starten på fjordcharter var startet.
I 1972 ble Ivo invitert til sommerseilas. Han skulle jobbe med Kjell Aukrust, men muttern inviterte selvfølgelig da ham også. Så på Stavangers fordekk ble første utkast til dreieboka til Flåklypa filmen laget.
I 1975 seilte vi til England med Erling Brunborg som mannskap. Etter først finvær, fikk vi typisk nordsjøstorm fra sydvest og kjempet for å holde oss klar av strendene i tyskebukta. Etter andre revet i storseilet, spurte jeg Erling om hvor mye det skulle blåse før siste rev måtte tas. "Da ber vi heller aftenbønn" sa Erling. En dag var Amsterdam forut. Vi ville inn, men Erling ville raskest mulig til England. Det ble imidlertid Amsterdam, og da reiste Erling raskt hjem. Hvorfor skjønte vi jo senere da vi kom hjem og traff Ragnhild. (Jeg tror Erling og Ragnhild kommer)
I England gikk jeg på skole og Lillerut bodde også om bord.
I 1987 seilte jeg Stavanger til karibien, i Jul's og Lillerut's kjølvann. Karter hadde vi jo.
I 1989 hadde Lillerut en stor kreftsvulst i magen. Sjansene for å bli frisk var under 50/50. Grete og jeg ventet vårt første barn samme uke som hun ble operert og håpet var at hun skulle få oppleve sitt barnebarn. Operasjonen var stor og etter lengre tid på sykehuset var hun på beina igjen. Tenk om hun kunne leve lenge nok til å få se barnebarnet gå og snakke. Det klarte hun til gangs, og barnebarna har rukket å bli 10 og nesten 13 år gamle.
På trebåtfestivalen kom muttern ned til meg i huset jeg leide i 5 år ved Risør flekken. I bakhaven med utsikt over havnen hadde hun der "Lillerut's Bodega" og mange gamle venner kom innom og kunne nyte Trebåtfestivalen fra fugleperspektiv med ost og vin. Faste gjester var Erling & Ragnhild og Eva & Odd Børresen som vi var blitt kjent med på kysten.
For 5 år siden begynte muttern å få mer smerter, bl.a. i ryggen. Legene antok at det sikkert var spredning av kreften etter 8 år og satte henne på morfin og all verdens medisiner. Med medisiner og vin som hovedmeny, ble hun snart veldig svak og dehydrert og lagt inn på Bærum. Men med to dager intravenøst gikk hun rastløst rundt i korridorene og ville hjem. Men sykehuset ga henne selvfølgelig en lungebetennelse først så det ble 5 uker som inkluderte en blokkering av luftveiene og hjertestans. Under oppholdet ble hun undersøkt for kreft, men hadde i spor av det. Smertene kom nok mest fra benskjørheten og revmatismen. "Frisk som en fisk" flyttet hun hjem igjen og bodde hjemme 4 mnd'er til.
Å komme på sykehjemmet var "en tragedie" ifølge henne selv. Ingen der hun kunne prate med og rommet var lite og nitrist. Eneste lyspunktene var å få besøk av venner og meg og ungene. Og aller best når vi dro til huset og var der i noen dager. Etter hvert begynte imidlertid betjeningen på Capralhaugen Sykehjem å få sansen for Lillerut, så de kom inn til henne i ledige øyeblikk, særlig om kvelden, og hadde hyggelige samtaler.
For en mnd siden begynte blodomløpet å svikte i beina, så da hun ikke kunne gå selv, ville hun ikke mer. Hun sluttet å spise og drikke og tirsdag morgen kl 5, pustet hun sakte ut.

Jeppe Jul Nielsen 14/4-2002

Tilbake til åpningsside